Passiviserende nasjonal bibliotekstrategi

Den nye Nasjonal bibliotekstrategi (august 2015) ville stått seg bedre som det den faktisk er: Nasjonalbibliotekets handlingsplan for fellestiltak til nye for folkebibliotekene de nærmeste årene. Tiltakene som lanseres er det sikkert bred enighet om, men som helhetlig bibliotekstrategi har den store mangler. Det taper folkebibliotekene på.

Nasjonal bibliotekstrategi 2015-2018 er nylig (august 2015) publisert av Kulturdepartementet. Den begrenser seg til det statlige ansvar og oppgaver som skal bidra til en fremtidsrettet utvikling av folkebibliotekene. I praksis – noe som også gjennomsyrer strategidokumentet fra første til siste side – betyr det Nasjonalbibliotekets roller og oppgaver. I og for seg ikke noe galt i det – bortsett fra en villedende tittel på dokumentet, og mange skuffelser hos dem som gjerne hadde sett en mer holistisk og samordnende strategi for den totale bibliotekutviklingen i Norge. Det er det som trengs. Strategien slik den nå foreligger, splitter og segmenterer folke- og fagbibliotekmiljøene. Kanskje er det hensikten? Ikke lett å vite. Fremskritt er det i hvert fall ikke.

Strategien bidrar ikke i samfunnsutviklingen

Verre er det at strategien ikke tar inn over seg viktige, pågående samfunnsendringer som skjer. Hva kommer den lenge varslede kommunereformen til å bety for folkebibliotekstrukturen, og hvordan har staten tenkt å bruke Nasjonalbibliotekets rolle som ansvarlig for felles infrastrukturbygger i den sammenhengen? Når Nasjonalbiblioteket også skal ha en sterk rolle i økt tilgang til digitale innholds-ressurser i  bibliotekene, er det lett å se for seg til dels dramatiske konsekvenser i forhold til dagens bibliotekstruktur i kommunene.

Og hva betyr samfunnsoppdraget gitt i bibliotekloven om rollen som arena for læring og kulturopplevelser i praksis? Her kunne en fremtidsrettet strategi ha drøftet og prioritert tiltak som løftet folkebibliotekene frem som en sentral kunnskapsformidler på disse arenaene, og gitt klare oppgaver i forhold til for eksempel (for å ta ett dagsaktuelt tema) økt arbeidsledighet blant unge.

En fremtidsrettet strategi burde ha drøftet slike utviklingsscenarioer. Som policydokument bringer strategien derimot følgende passiviserende budskap til folkebibliotekeierne: fortsett som før, vent på Nasjonalbibliotekets mange løsninger som kommer etter hvert (da sparer dere penger), men de av dere som ikke kan sitte stille: søk prosjekt- og utviklingsmidler (så er dere engasjert den tiden).

Sementerende strategi

Strategien sementerer oppfatningen av at bibliotek er synonymt med folkebibliotek. Ingen tjener på det, aller minst folkebibliotekene selv. Folkebibliotekene er avhengige av gode samarbeidspartnere og ikke minst, aktive eiere (fylkene og kommunene) som ser potensialet og mulighetene som gode bibliotektjenester gir for lokalsamfunnet. Fagbibliotekene representerer viktige innholds-ressurser for folkebibliotekene, samtidig som de også er inspirasjonskilder for en moderne utvikling av bibliotekdrift. Hver eneste dag må de bevise sin eksistensberettigelse i institusjonene de er en del av. Det skaper en brodd og en drivkraft som stimulerer til hele tiden å hugget. Mange vil også mene en systemteknisk samordning mellom folke- og fagbibliotek kan ha positive effekter for helheten – helst med moderne, nettbaserte løsninger for hvermannsen.

Verken eierne eller fagbibliotekene er tiltenkt roller og ansvar ut over at «det må de finne ut av selv», skal vi tro strategien. Det blir for tamt, og gir ingen inspirasjon til å stå på, slik en strategi skal. Møteplasser skapes som kjent også uten at bibliotek er involvert.

(Innlegget er tidligere publisert i bloggen «Kunnskapsgartnerne om informasjonsforvaltning»).